Ukrainas dødelige veddemål
Ved å knytte seg til et hensynsløst og farlig Amerika begikk ukrainerne en blemme som andre klientstater vil studere i mange år framover.
Kommentar av den amerikanske journalisten Lee Smith. Først publisert i TabletMag 25. februar 2022. Han har forfattet boka The Plot Against the President og er ekspert på det såkalte “RussiaGate”. Smith trekker linjene to tiår tilbake og viser hvordan det faktum at Washington har trukket Ukraina inn i sin innflytelsessfære har medvirket til krisen de er i nå. Lee Smith er på twitter.
Den russiske presidenten Vladimir Putin valgte denne krigen, sa Joe Biden i sin tale til Amerika om konflikten i Ukraina torsdag ettermiddag. Det er sant, men elitene i USA hadde også noe å gjøre med Putins stygge og destruktive valg - noe som både demokrater og republikanere er ivrige etter å dekke over med edel retorikk om motet til Ukrainas hærstyrker i møte med Russlands militære overmakt. Ja, de ukrainske soldatene som står opp imot Putin er veldig modige, men det var amerikanere som satte dem i en farlig situasjon ved å bruke landet deres som et våpen, først mot Russland og så i en innbyrdes krig. I alt dette viste de lite omtanke for det ukrainske folket, som nå betaler prisen for USAs dårskap.
Det er ikke et utrykk for støtte til Putins groteske handlinger å forsøke å forstå hvorfor han syntes det var verdt prisen å risikere hundrevis av milliarder dollar, livene til tusenvis av soldater og muligens stabiliteten til hans eget regime å invadere sin egen nabo. Når alt kommer til alt har Putins rykte opptil nå alltid vært som den slu tidligere KGB-mannen som unngikk veddemål med høy risiko til fordel for sikre ting som var støttet opp om av USA, som å gå inn i Syria og så bygge opp styrker der. Så hvorfor har han gått inn for den motsatte strategien her og valgt en åpen konfrontasjon med høy risiko mot den amerikanske supermakten?
Ja, Putin ønsker å forhindre NATO fra å utvide til Russlands grense. Men en viktigere faktor er at han forstår den amerikanske regjeringens forhold til Ukraina som en genuin trussel. Grunnen er at etablissementet for USAs nasjonale sikkerhet, under både demokratiske og republikanske administrasjoner, i nesten to tiår har brukt Ukraina som et redskap for å destabilisere Russland generelt, og Putin spesielt.
Mens timingen for Putins angrep på Ukraina uten tvil kan knyttes til en rekke faktorer, inkludert den russiske diktatorens lesning av USAs innenrikspolitikk og preferansene til en annen supermakt, hans støttespiller i Beijing, forståelsen av at Ukraina er en betydelig trussel mot Russland er ikke et produkt av Putins paranoia - eller et plutselig ønske om å gjenreise Sovjetunionens makt og prestisje, hvor mye enn Putin måtte ønske at det skulle skje. Dette dreier seg heller om en geopolitisk trussel som stadig har blitt mer presserende og blitt fremmet med stadig større dumdristighet av både amerikanere og ukrainere i løpet av det siste tiåret.
At Ukraina har tillatt seg selv å bli brukt som en brikke mot en mektig nabo er delvis å bebreide Kievs dumdristige og korrupte politikerklasse. Men Ukraina er ikke en supermakt som skylder sine allierte og klientstater et klokt lederskap - det er rollen til Amerikas Forente Stater. Og i den rollen har USA sviktet Ukraina. I et bredere perspektiv har bruken av Ukraina til å terge fiender innenriks og utenriks svekket den sviktende, men likevel nødvendige sikkerhetsarkitekturen i Europa som Amerika brukte 75 år på å bygge opp og holde ved like.
Hvorfor kan ikke det amerikanske etablissementet for den nasjonale sikkerhet ta sin del av ansvaret for den rolle det har hatt i tragedien som utspiller seg i Ukraina? Fordi å diskutere det amerikanske ansvaret åpent ville bety å eksponere dette etablissementets rolle i to separate, destruktive kupp: Det første, i 2014, som rettet seg mot Ukrainas regjering, og det andre, som startet to år senere, mot USAs regjering.
Det siste året har det vært forsøkt to «pro-demokratiske» kupp i stater som er pro-Kreml på Russlands grense: Hviterussland og Kazakhstan. Begge disse såkalte «fargerevolusjonene» feilet, men Ukraina representerer en mer presserende bekymring, særlig ettersom landet presser på for å bli medlem i NATO, noe Bidens regjering ved utenriksminister Antony Blinken oppmuntret offentlig i fjor, uten noen intensjon eller mulighet for å faktisk realisere det. Likevel, heller enn å overbevise USA om å revurdere visdommen i å heise NATOs flagg på Russlands grense, fikk Putins eskalerende retorikk - og troppebevegelser - bare Bidens team til å forskanse seg enda mer.
Dette er et spill som Biden og nøkkelpersoner i hans administrasjon har spilt i lang tid. Det begynte med kuppet som var støttet av Obama-administrasjonen i 2013-14, som styrtet en Russlandsvennlig regjering i Kiev. Dette var det såkalte Maidan-opprøret, en slags oppfølger til den George W. Bush-støttede Oransje-revolusjonen fra 2004-5. Mange i det samme utenrikspolitiske teamet for Obama - Blinken, Jake Sullivan, Victoria Nuland, Susan Rice og andre - er nå tilbake i Det hvite hus og utenriksdepartementet. De jobber i høye stillinger for en president som personlig var ansvarlig for Obamas Ukraina-politikk.
Hva hadde alle disse figurene i tankene for Ukraina? Det hvite hus og amerikanske utenrikspolitiske eksperter fra begge partier er forente i å erklære at Ukraina er en alliert av USA, et demokrati og et fyrlys for frihet, som uten tvil er fine ord å høre når du har blitt latt igjen til å kjempe mot Vladimir Putin på egen hånd. Men for å forstå hva Ukrainas rolle virkelig er, må vi begynne hvor all geopolitikk starter: Ved å kikke på et kart.
Ukraina befinner seg mellom to større makter, Russland og Den europeiske union. Dette gjør Ukraina til en bufferstat. Geopolitisk logikk tilsier at en bufferstat kultiverer og opprettholder vennlige forbindelser med de større maktene som omringer dem, med mindre de ønsker å bli slukt av en av disse maktene. Dette fordi å ta parti for en stor makt mot en annen ofte fører til katastrofe. En autoritet ikke mindre enn Jesaja forteller oss dette. Han advarte jødene mot å ta faraos side - et brukket siv, kalte han Egypt, som gjennomborer hånden til enhver som støtter seg på det - i dynastiets konflikt med babylonerne. Jesaja hadde rett: Jødene satset på feil hest og ble drevet ut i eksil.
I dag er ikke Israel lenger en bufferstat. Isteden er det en regional makt. Men geografien har ikke endret seg, som betyr at Israel fremdeles er et lite land omringet av større land som Tyrkia og Iran.
Så hvordan greide den jødiske staten å heve seg over statusen som bufferstat? Fordi det ervervet det som sies å være et stort atomvåpenarsenal som kan avfyres fra luft, land og sjø - den etterlengtede kjernefysiske triaden - som gjør landet immun for en fiendes første anslag, og sikrer, i alle fall for tiden, at Israel ikke kan trampes ned av imperier. Motsatt gav Ukraina fra seg sitt arsenal av atomvåpen i bytte mot amerikanske sikkerhetsgarantier i tilfelle dets naboer, i særdeleshet Russland, ble fiendtlige.
Hva slags strategi tilsier at en stat skulle gi fra seg ansvaret for sin sikkerhet i forhold til nærliggende aktører til et land på den andre halvdelen av kloden? Ingen strategi i det hele tatt. Ukraina var ikke i stand til å trosse sin naturlige geografi som en bufferstat - og enda verre, det ble en bufferstat som feilet i å ta sin egen eksistens seriøst, noe som betød at landet fortsatte å gjøre katastrofalt dårlige veddemål. I 2013 tilbød EU en handelsavtale til Kiev, som mange misoppfattet som en sannsynlig forløper til medlemskap i EU. Unge ukrainere ønsker sterkt å bli med i EU fordi de vil ha tilgang til Europa slik at de kan forlate Ukraina som fortsatt er et av de fattigste landene på kontinentet.
Handelsavtalen var et lite gjennomtenkt EU-prosjekt for å ramme Putin med tilsynelatende liten risiko. Idéen var å oversvømme det ukrainske markedet, og derfor også det russiske markedet med europeiske varer, som ville ha skadet den russiske økonomien. Dette ville i tankene til arkitektene for denne planen lede til folkelig misnøye som ville tvinge Putin selv fra makten. Forståelig nok så Putin denne listen som en trussel for Russlands stabilitet og hans personlige sikkerhet, så han gav den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj et ultimatum: Enten forkaste avtalen og akseptere Moskvas hjelpepakke på 15 milliarder dollar, eller oppleve lammende økonomiske tiltak.
Da Janukovitsj behørig kansellerte EU-avtalen, hjalp Obama-administrasjonen med å organisere gatedemonstrasjonene til det som skulle bli historiens mest tech-kyndige og PR-drevne regimeendring, markedsført globalt som Maidan, EuroMaidan, Verdighetens revolusjon, osv. I februar 2014 tvang protestene Janukovitsj til eksil i Moskva. Etter det satte Nuland og andre tjenestemenn fra Obama-administrasjonen i gang med å sette sammen en ny ukrainsk regjering som var vennligsinnet mot USA og derfor fiendtlige mot Russland.
Sent i februar svarte russerne på det amerikanske myke kuppet i Ukraina med å invadere Krimhalvøya og til slutt annektere den, noe som skapte kaos i Øst-Ukraina. Obama-administrasjonen nektet å levere våpen til den ukrainske regjeringen. Det var riktig å unngå konflikt med Moskva, skjønt ved å etterlate Kiev forsvarsløs, viste Det hvite hus at det ikke hadde gått gjennom alle mulige scenarier som måtte oppstå fra sette en klientstat på en konfliktkurs mot en stormakt. Isteden understreket Obama og europeerne sin dødelige feilberegning ved å sette inn sanksjoner mot Moskva for å dra fordel av betingelsene som Obama og europeerne selv hadde skapt.
Det hvite hus så ut til å kjenne en pervers stolthet over den død og ødeleggelse det hadde hjulpet til å oppildne i Øst-Europa. I april 2014 besøkte direktøren for CIA, John Brennan, Kiev, og bekreftet dermed tilsynelatende organisasjonens rolle i kuppet. Kort etter kom visepresident Biden, som løp sin egen seiersrunde og gav ukrainerne råd om å få bort korrupsjon. Den naturlige følgen var at et ledende ukrainsk energiselskap kalt Burisma, som da var under etterforskning for korrupsjon, ansatte Bidens sønn Hunter som beskyttelse.
Ved å knytte seg selv til en amerikansk administrasjon som hadde vist seg selv både hensynsløs og farlig, begikk ukrainerne en geopolitisk blemme som statsmenn vil studere i mange år framover. En bufferstat hadde satset sin fremtid på en fjerntliggende makt, som ganske enkelt hadde sett den som et redskap for å irritere deres mektige nabo, uten at dette var knyttet til en overordnet strategi som den var villig til å støtte. Russland skar deretter ut halve Donbas-regionen ved egen grense og utsatte Ukraina for en utmattende, åtte år lang krig, ment i stor grad å understreke russisk kapasitet og ukrainsk og amerikansk impotens.
Ukraina gjorde så en dårlig situasjon enda verre. Da de samme folkene som hadde etterlatt dem i Putins vold, ba dem om å ta parti i en innenriksk konflikt i amerikansk politikk, gav ukrainerne sin entusiastiske tilslutning - istedenfor å løpe så raskt de kunne i motsatt retning.
I 2016 bad Hillary Clintons valgkamporganisasjon ukrainske tjenestemenn og aktivister om å bidra med slavisk troverdighet til dens påstander om Donald Trumps samrøre med Russland. Kjernen i fortellingen om Russiagate dreide seg da også om nettopp Ukraina. Ja, Trump hadde etter sigende blitt kompromittert ved en sex-video filmet i Moskva, men Putins angivelige grunn for å hjelpe Trump med å vinne presidentvalget var å få ham til å droppe sanksjoner som var relatert til Ukraina. Dette var en ny mulighet for Ukraina å ramme Putin og å få goodwill med dem de forestilte seg ville bli den vinnende part i det amerikanske presidentvalget.
Med CIAs Brennan og en hær av høytstående tjenestemenn i FBI og justisdepartementet som pushet Russiagate i mediene - og samtidig drev ulovlig spionasje mot Trumps team, ble politiske profiler i Ukraina gladelig med. Viktige deltakere inkluderte Kievs ambassadør til Washington, som skrev en Trump-Russland artikkel for den amerikanske pressen, og et medlem av det ukrainske parlamentet som angivelig bidro til det såkalte dossieret. Narrativet om samrøre ble også forsterket av ukrainsk-amerikanske operatører, som Alexandra Chalupa, som var knyttet til det demokratiske partiets kompleks av NGOer. Tanken at dette spillet kunne få konsekvenser for Ukrainas forhold til landets mektigere nabo ser ikke ut til å ha slått verken de uvørne ukrainerne eller de amerikanske politiske operatørene som utnyttet dem kynisk.
Ukraina var selvfølgelig ikke den eneste amerikanske klientstaten som hengav seg til spill i amerikansk innenrikspolitikk. Ved å møte i den amerikanske kongressen for å argumentere mot Obamas kjernefysiske avtale med Iran, tok den israelske statsministeren parti med republikanerne mot en sittende amerikansk president - noe som ser ut som et potensielt større feiltrinn.
Forskjellen mellom de to situasjonene er skjønt enda mer avslørende. Avtalen med Iran berørte et kjernepunkt i Israels nasjonale interesser. Som en alliert av USA stilte Israel spørsmål ved visdommen i å gi kjernevåpen til dets egen (og USAs) ledende regionale konkurrent og rival. Motsatt hadde Ukraina ingen eksistensiell eller geopolitisk begrunnelse for å delta i operasjonen mot Trump, som i beste fall gav dem mulighet til å vinne favør med den ene siden i Washingtons politiske etablissement, mens de i realiteten kom til å vekke sinne hos dem som viste seg å bli den vinnende parten. Russiagate var et forfengelighetens prosjekt en bufferstat med et synkende BNP, en hær utstyrt med 40 år gamle våpen fra det tidligere Sovjetunionen og i et område av verden som er beryktet for sin risiko, ikke hadde råd til - i særdeleshet en bufferstat som manglet et arsenal av atomvåpen.
Og dette var bare begynnelsen. Akkurat idet Russiagate så ut til komme til en avslutning i juli 2019, kastet tjenestemenn for den nasjonale sikkerhet et nytt narrativ koblet til Ukraina inn på den offentlige arenaen for å ramme den amerikanske presidenten. Dette ser ut til å ha blitt initiert av den ukrainsk-amerikanske tjenestemannen i Det hvite hus, Alexander Vindman, og hans kollega Eric Ciaramella, en analytiker for CIA som hadde hatt en ledende funksjon i Ukraina under Obama-administrasjonen. Da Vindman fortalte Ciaramella om en telefonsamtale der Trump hadde bedt Ukrainas president om informasjon som angikk påstander om familien Bidens korrupte aktiviteter i Kiev, kalte de på hjelp fra de amerikanske etterretningstjenestene, utenriksdepartementet, Pentagon, tjenestemenn i Det demokratiske partiet og pressen. Fort, samle Team Ukraina - Trump stiller spørsmål!
For å dekke over det som Biden-familien og kanskje andre tjenestemenn for Obama hadde gjort i Ukraina, ble Trump stilt for riksrett av en kongress dominert av Det demokratiske partiet, for å ha prøvd å finne ut av hva amerikanske politikere hadde gjort i Ukraina i løpet av det siste tiåret. Når det gjelder ukrainerne, prøvde de igjen å sette seg selv midt i begivenhetene når de skulle ha blitt hjemme.
Sluttresultatet ble at ukrainerne hjalp til med å svekke en amerikansk president som, til forskjell fra Obama, gav dem våpen til å forsvare seg med mot russerne. Enda mer alvorlig var det at de forsterket Putins syn at, særlig i partnerskap med demokratene, forstod ikke Ukraina sin egentlige plass i verden som en bufferstat - og at de ville fortsette å tillate seg å bli brukt som redskap av politikere hvis kombinasjon av narsissisme og inkompetanse i særlig grad gjorde dem henfallen til farlige feilberegninger. Joe Bidens valgseier i 2020, en mann hvis familie hadde blitt betalt av ukrainerne for å beskytte dem, kan ha gjort lite for å dempe Putins følelse av at Ukraina trengte å bli satt på plass før de på nytt ble brukt som våpen mot ham.
Fra perspektivet til dem i USAs etablissement for nasjonal sikkerhet signaliserte Bidens seier over Trump at deres handlinger i Ukraina fortsatt ville holdes skjult. Så lenge mediene fortsatte å bjeffe at USAs 45. president var Putins nikkedukke, ville ingen bli holdt ansvarlige for noe som helst. Det skulle imidlertid vise seg at politiske operatører i Washington ikke er de eneste som kan lage historie. Putin kan også. Og i begge tilfeller har utfallet for Ukrainas befolkning blitt verre.
Oversatt av Robert Holen